Midt i det kvartalsvise ukentlige panelet 15. januar trekker Lars Leijonborg en Bodyguard Knock Out opp av lommen og holder den opp mot kameraet. Han fikk den av Jan Emanuel. Han bærer den med seg. Bildet av en tidligere utdanningsminister med forsvarsspray i jakken sier mer om dagens Sverige enn hele paneldiskusjonen som følger.
Spørsmålet i studioet var om kvinner gjør klokt i å skaffe seg alarmer og selvforsvarsspray. For oss som har solgt selvforsvarsprodukter siden 2003, er svaret enkelt. Ja. Det har det alltid vært. Forskjellen i dag er at flere tenker tanken høyt. Og at en gammel liberal partileder bærer et av produktene våre i brystlommen uten å rødme.
I løpet av juleferien ble to kvinner myrdet i Sverige. Annica, 55 år gammel, i Boden på første juledag. En 25 år gammel kvinne i Rönninge andre juledag kveld. To skjebner, to forbrytelser, den samme underliggende virkeligheten. 4. januar samlet hundrevis av mennesker seg på Sergels Torg med stearinlys og stillhet. En drøy uke senere rapporterte Clas Ohlson at salget av selvforsvarsspray i Midt-Sverige hadde økt med 200 prosent.
I Kvartals studio diskuterte Leijonborg, Hanif Bali og Åsa Domeij hvorvidt bevæpning er klokt eller uheldig. Argumentene går vanligvis to veier. Den ene sier at kvinner ikke burde måtte bære selvforsvarsspray, siden det er samfunnets jobb å beskytte dem. Den andre sier at en spray i lommen fortsatt ikke vil stoppe en mann som vil myrde. Begge har rett på sin måte. Og begge er utilstrekkelige som svar.
At samfunnet skal beskytte kvinner er ikke en mening, men en hjørnestein. At det ikke alltid lykkes, er et faktum. Mellom de to setningene lever millioner av mennesker sine hverdagsliv. På vei hjem fra jobb. På flukt i januarmørket. På bussen fra en fest. For dem er spørsmålet ikke ideologisk, men praktisk. Det er derfor en Knock Out havner i jakkelommen til en mann som har sittet i regjering.
En selvforsvarsspray som Bodyguard Knock Out er ikke et våpen i juridisk forstand. Det er lovlig å eie og bære i Sverige uten tillatelse, i motsetning til pepperspray. Den inneholder et stoff som midlertidig forvirrer og blinder en angriper i noen avgjørende sekunder. Noen modeller fargemerker også personen, noe som gjør dem lettere å identifisere senere. Andre utløser lys og lyd samtidig og varsler automatisk nødkontakter.
En panikkalarm fungerer etter en annen logikk. Den skaper oppmerksomhet. Et skrik på 130 desibel river gjennom en trappeoppgang, en parkeringsplass eller en mørk gate. Det får folk til å snu seg. Det forstyrrer en person som har forventet stillhet. Og det gir brukeren noen sekunder til å løpe.
Ingen av produktene er en garanti. Det er heller ikke en sykkelhjelm. Men ingen seriøs syklist ville argumentere mot hjelmen fordi den ikke redder liv 100 prosent av tiden.
Kritikerne har et poeng som ofte blir oversett i debatten. Det er ikke rimelig at en kvinne må planlegge hjemreisen sin som en taktisk operasjon. Men å akseptere en utrygg virkelighet er ikke det samme som å underkaste seg den. Å få en defensiv spray er ikke et politisk standpunkt. Det er en hånd på dørlåsen, en telefonsamtale som blir foretatt, en Uber som er bestilt. Det er hverdagsforsiktighet i en form som er tilpasset situasjonen.
Alle som hevder at alarmer og spray skaper falsk trygghet, går glipp av hva som faktisk skjer i butikkhyllen. Det er ikke panikk. Det er folk som tar tilbake litt kontroll over sin egen kropp og sine egne bevegelser. Den følelsen har verdi i seg selv, selv når produktet aldri brukes. Det er nok akkurat den følelsen Jan Emanuel ønsket å gi da han overrakte boksen til sin gamle venn.
Er det lurt å skaffe seg forsvarsspray og panikkalarm? Ja. Men det er ikke det interessante spørsmålet. Det interessante spørsmålet er hva det sier om Sverige at det i det hele tatt må stilles. At en økende andel av befolkningen bærer spray i ytterlommen når det blir mørkt. At Clas Ohlson ser en 200 prosent økning i salget på noen få uker. At en tidligere utdanningsminister viser frem sin Bodyguard Knock Out på TV og synes det er den naturligste ting i verden.
Vi som driver Bodyguard har sett denne bevegelsen i over tjue år. Den beveger seg ikke i en rett linje. Den følger overskriftene, årstidene og den individuelle handlingen som plutselig minner alle på hvor tynne marginene er. Vår jobb er ikke å kommentere politikk. Vår jobb er å sørge for at den som velger å få beskyttelse får det beste produktet og de klareste instruksjonene. Resten er opp til samfunnet å løse.
Se episoden på Kvartals YouTube-kanal
